Fritzøe
Jernverk
"I over 600 år har de sjarmerende omgivelsene ved Farriselva i Larvik vært en plass for industrivirksomhet"
Jernverket i Hammerdalen
I over 600 år har de sjarmerende omgivelsene ved Farriselva i Larvik vært en plass for industrivirksomhet.
Den tidligere så strie elvedalen som starter ved utspringet av innsjøen Farris og går ut i Larviksfjorden var en gang en viktig drivkraft for både sagbruk, jernverksindustri og mølledrift. Den dag i dag kan man fremdeles finne små spor av eventyret, til tross for at den gamle industrien for lengst har blitt omvandlet til en bydel med boliger, næringsvirksomhet og kulturattraksjoner i det som heter Hammerdalen. Her har gamle industribygninger blitt møteplasser for et mer moderne byliv og kulturminner blitt ivaretatt mellom nyere mer moderne bygningsmasse.
Farriselva i Hammerdalen
Fritzøe Jernverk ble anlagt i Hammerdalen tidlig på 1600-tallet, men det var først ved Grev Ulrik Fredrik Gyldenløves overtakelse og utvidelse av verket omkring 1670-71 at det etter hvert vokste frem til å bli datidens største jernverk i Norge. Jernverket og også et ekspanderende sagbruk i området krevde imidlertid mye arbeidskraft og medførte et voksende antall beboere i området rundt Farriselva sitt utløp. Senere års folketellinger avslører et fenomen i befolkningsveksten ved at jernverksarbeidere synes å ha vært bosatt på vestsiden av Farriselva og Hammerdalen, mens arbeiderne fra sagbruket fortrinnsvis bodde på østsiden.
Fritzøeverket hadde en helt sentral rolle i grevskapets økonomi og med utvidelsen opprettet greven også flere ledende stillinger for å holde orden på virksomheten. I boken Larviks Historie 1. bind gjengis en av disse under beskrivelsen "Greven var byens herre og dens største forretningsmann. Han synes ikke å ha lagt hemmende bånd på byens utvikling. Hans fogder og fulmektiger, hvorav en har vært en innkalt englender: Rialf (Realph) Wright på Fritzøe verk, setter sager og smelteovner igang".
Fritzøe Jernverk i Hammerdalen
De tidligste jernverkene brukte masovner til fremstilling av jern fra råmateriale jernmalm som er en bergart rikholdig på jernmineraler. Energikildene for fremstillingen var vannkraft, trekull og menneskelig arbeid.
Vannkraft var det nok av i Hammerdalen og trekull ble anskaffet ved at jernverkets behov for trevirke hadde førsterett framfor all annen utnyttelse av skogene i området. Lokal tilgang til jernmalm var det imidlertid verre med. Fritzøe Jernverk hadde ikke tilgang til noen gruver i nærområdet, så malmbehovet ble dekket av malm fra gruver ved Arendal og Kragerø. Jernmalmen kom i tønner som kunne veie mange hundre kilo og ble fraktet sjøveien med malmskuter, før de ble losset av ved Batteristranda noen hundre meter nedenfor jernverket.
Siden Fritzøe Jernverk var blitt Norges største jernverk var det betydelige mengder malm som ble fraktet sjøveien og mange malmskuter gikk i skytteltrafikk. Malmfarten var riktignok ikke spesielt lukrativ, men den hadde likevel en økonomisk trygghet i seg ved at man kunne gjøre avtaler for flere reiser over en lengre tidsperiode.
Batteristranda
Malmen som ble losset av på Batteristranda ble fraktet videre til jernverkets masovner. En masovn besto litt enkelt forklart av et stort (vanligvis) pipelignende kammer der jernmalm og trekull ble påfylt lagvis fra toppen av. Kammerets vegger var bygget opp av ulike typer ildfast sten. Nederst i konstruksjonen pumpet blåsebelger inn luft som fikk opp temperaturen til godt over tusen varmegrader. Når trekullet brant tok det til seg oksygen fra jernoksidet i jernmalmen og man satt igjen med flytende råjern som deretter ble tappet fra bunnen av ovnen. Råjernet gikk så enten til direkte støping i former eller til viderebehandling for
å gjøre det smibart for andre formål.
illustrasjonstegning av masovn
Viderebehandlingen på denne tiden besto i å gjenvarme opp råjernet fra masovnen og banke på det med en stangjernshammer som fikk oksygenet i lufta til å reagere med en del av karbonet og danne karbondioksidgass. Slik ble karboninnholdet i råjernet redusert samtidig som man ble kvitt en del slaggrester og luftblærer.
Jernet man nå satt igjen med ble ofte formet som stenger og var et av jernverkets viktigste eksportprodukter. Jernverkene var datidas høyteknologi og medførte ikke bare urbanisering og industrielt lønnsarbeid, men også spredning av nye forbruksvarer som bidro til å endre samfunnet dramatisk.
24 punds støpejernkanon støpt ved Fritzøe Jernverk
Stangjernshammer
Ved hammerne i Hammerdalen ble det banket ut jernplater
og smidd spiker, plogjern, spader, sagblader, bolter og hjul.
Fra 1840-årene ble det også produsert kjettinger, ankere, boltejern, jernbånd og jernplater i stor stil, og et hovedprodukt gjennom store deler av Fritzøe Jernverks historie var jernovner.
Ved verket ble det også produsert krigsmateriell som kanoner og kuler til hær og flåte, og til de store handelskompaniene. Fritzøe Jernverk produserte blant annet våpen til Den store nordiske krig på begynnelsen av 1700-tallet og året 1700 ble det støpt hele 138 kanoner ved jernverket. Rundt samme tid ble det også anlagt et kystbatteri med kanoner på Batteristranda som skulle forsvare og sikre jernverkets drift.
Noen hundre meter nord for Batteristranda, ved Nedre Fritzøegate 1-3 lå den tids Fridzøe huus som i tidlige oppføringer om Fritzøe verk beskrives som en gård med hovedhus med en etasje og flere rom utstyrt med jernovner, i tillegg til noen mindre rom for kontorvirksomhet. På stedet lå også flere andre bygninger tilegnet forskjellig bruk. Blant annet et kontorbygg, et fjøs, en stall, og en redskapsbod. I tilknytning til hovedhuset lå også et kombinert kjøkken/bryggerhus. Hvem av forvalterne som bodde på gården er ikke satt helt med sikkerhet, men det antas at den første kan ha vært forvalter Realph Wright, før overinspektør Jørgen Bøhme noe senere.
Nærmere Farriselva ble Forvaltergården oppført i 1693 eller 1696. Av enkelte kilder gjengitt til å ha vært på oppdrag og initiativ av forvalter Realph Wright. Bygget står fremdeles den dag i dag, men har vært gjennom en rekke restaureringer og påbygg opp gjennom tiden. Opprinnelig hørte det også med et hageanlegg av en viss størrelse.
Forvaltergården hadde i sine tidligste år en utstrakt bruk ved at det i tillegg til å huse administrasjonen som et senter av verket også fungerte som rettsmøtested for områdets jurisdiksjon.
Forvaltergården
Rundt Forvaltergården ligger i dag flere teglsteinsbygninger datert fra midten av 1800-tallet. Fornyelsene av området i 1840-60 årene innebar at mange av verkets gamle trebygninger ble byttet ut med teglbygg med forskjellige funksjoner, hvorav blant annet et snekkerverksted som sto for tremodeller av jernverksproduktene.
1800-tallet visket også ut en kirke og kirkegård som fra tidlig av lå i tilknytning til verket. Kirken som i hvert fall i tankegang skulle bidra til å holde arbeiderne kjent med den hierarkiske gudsorden hvor enhver lydig finner sin plass, ble likevel revet for å gjøre plass til utvidelse av jernverket. Nå i dag ligger det imidlertid bare en asfaltert parkeringsplass over dette området uten spor av noe bygningsmasse.
Omkring 1870 var det omtrent slutt med jernindustri i Norge. I stede for å ha en sentral rolle i industrialiseringen slik som i andre land, så opphørte mesteparten av jernproduksjonen her hjemme. Det er flere hypoteser omkring årsaken for dette, men et faktum i diskusjonen er i hvert fall at etter 1850 var importen fra Storbritannia alene større enn den samlede norske produksjonen.
Jernverksdelen ved Fritzøe Jernverk ble nedlagt 1868.
https://www.vfk.no/Documents/vfk.no.dok/Kulturarv/Rapporter/Mektige%20gud_spar%20oss%20for%20en%20ulykke%20igjen.pdf
https://niku.brage.unit.no/niku-xmlui/bitstream/handle/11250/2561508/NIKURapport28.pdf?sequence=1
https://www.restaurering.net/yttersoe-pdf/Langestrand%20og%20Fritzoe%20verk-verket-utdrag.pdf
https://www.restaurering.net/yttersoe-pdf/fritzoeverk%20struktur-revidert.pdf
https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1894-3195-2020-04-03
http://industrimuseum.no/bedrifter/Fritzoe
& slekten Wright - Larvik 17. Century
Kontakt